Språkkartlegging – et ufullstendig tiltak

Anniken Hauglie skriver i Dagsavisen 23.10 at vi skal kartlegge for barnas skyld, for å avdekke hvem som trenger ekstra hjelp for å være godt nok rustet i norsk til skolen.

Alle barn bør kunne norsk før skolestart. Det er liten tvil om at dette er viktig og at det krever kompetanse og tiltak for å tilrettelegge best mulig for språkutvikling i barnehagen. Standarden de har utarbeidet i Oslo vektlegger viktigheten av å kartlegge barnas språk for å fange opp de med utfordringer. Likevel er det noen alvorlige mangler ved denne politiske føringen fordi den hovedsakelig omhandler tiltak for å avdekke problemer, ikke løse dem.

Jeg jobber som ekstraressurs i en barnehage. Det vil si at jeg er ansatt i tillegg til grunnbemanningen, og har ansvar for de barna som har behov for noe ekstra, enten det er adferd eller språk. Pengene er bevilget av kommunen og brukes hos oss til denne spesifikke stillingen. Det er et tiltak der jeg kan fokusere på små grupper barn og spisse det pedagogiske opplegget mot det disse barna trenger. Nylig har jeg vært i praksis i «Oslobarnehagen» og etterspurt den samme ordningen der, men den finnes ikke. Skal barnehagen ha ekstra støtte til enkeltbarn, må de søke PPT eller et fagsenter. Og det gjør de. Likevel lar ressursene vente på seg. Alt for mange barn har behov for noe ekstra og det er ikke nok støttepedagoger.

La meg bare avklare dette: Jeg er ikke imot systematisk arbeid, kartlegging ved behov, eller å heve kompetansen i barnehagene. Men jeg er motstander av at de som jobber i barnehage må søke på nytt og på nytt uten å få ekstra ressurser. Det er forståelig at PPT og fagsentrene må prioritere barn i skolen, da den er obligatorisk, mens barnehage er frivillig. Men det gir ingen mening å snakke om tidlig innsats for at alle barn skal kunne norsk før skolestart, når tiltakene ofte ikke kommer før barnet begynner på skolen.

«Oslostandarden» sier at pedagogisk leder skal følge opp kartleggingen ved å sette inn tiltak og lage en progresjonsplan i samarbeid med foreldrene, men jeg undrer hvilke tiltak det er tenkt at pedagogisk leder skal bruke når det ikke gis ressurser? Det finnes mange gode metoder for å jobbe systematisk med språkutvikling. Felles for dem alle er at de krever en gruppeinndeling med få barn. Det er nærmest umulig å jobbe systematisk med begrepsforståelsen i en gruppe på atten barn, og ja- seks barn er også for mange. Barn med språkutfordringer kan ha tilleggsproblematikk, for eksempel være stille og engstelige, utagerende eller ta i bruk ulike forsvarsmekanismer.  For at disse barna skal ha nytte av språktiltak, er gruppeinndeling og antall barn avgjørende. Da kreves det at ansatte frigis til språkarbeidet, enten gjennom en ekstra stilling eller ved støttepedagog. Mener Oslo kommune at en pedagogisk leder skal gi individuelle språktiltak til, la oss si tolv av atten barn uten å få innvilget ekstra bemanning?

Jeg tviler ikke på at intensjonene er gode og tiltakene til Oslosstandarden nyttige. Problemet er at kartlegging bare er kartlegging, og ikke et tiltak i seg selv. 

Den lille astronauten

Jeg savnet en historie i barnehagen om skilsmisse, da jeg ikke fant en på bokhandelen skrev jeg like så godt en selv :

Langt, langt borte, ute i verdensrommet lå en liten planet. På den planeten bodde den lille astronauten. Han bodde der sammen med astronautmammaen og astronautpappaen som han var veldig glad i. Den lille astronauten pleide å dra på turer med familien sin, og best var det når alle sammen dro av garde i astronautmammas romskip for å oppdage andre planeter i solsystemet deres. Noen dager pleide den lille astronauten å bygge hytte for det likte han å gjøre. Det var ikke så lett for på planeten han bodde på var det bare stein og ingenting annet, heldigvis var astronautpappa veldig, veldig sterk og hjalp den lille astronauten med å løfte steinene. Når den lille astronauten var lei av å bygge med steinene gikk han inn og fikk måneboller som astronautmamma var innmari god til å lage. Hver kveld pleide astronautpappa å lese en spennende historie for han, og hver morgen pleide astronautmamma å spise frokost sammen med han, for hun måtte stå opp så veldig tidlig. Den lille astronauten var nesten alltid veldig glad.

En dag den lille astronauten var ute og lekte på den steinete planeten hørte han en masse bråk. Han gikk hjem til huset sitt og kunne se på ansiktene til astronautmamma og astronautpappa at de var veldig sinte, dessuten kunne han høre det, for de ropte veldig høyt. Den lille astronauten ble lei seg for han likte ikke så godt når noen var sinte, for det pleide de nemlig ikke å være hjemme hos han.

I flere dager hadde astronautmamma og astronautpappa sinte ansikter og astronautpappa kom ikke ut og løftet de største steinene for den lille astronauten, og astronautmamma sa ikke «kom så reiser vi og oppdager en ny planet med romskipet mitt». Nå var det veldig kjedelig å være den lille astronauten og han lurte fælt på hvorfor ansiktene var blitt så sinte.

Etter at astronautmamma og astronautpappa hadde vært sinte og kjedelige i mange dager ble de plutselig en dag så sinte at hele planeten sprakk i to, det var innmari dumt for nå var stua, soverommet og astronautmamma på den ene siden og kjøkkenet, astronautpappa og den lille astronauten på den andre siden. «Oj», sa den lille astronauten til astronautpappa, «det var jammen dumt, hvordan skal jeg legge meg nå?» Astronautpappa sukket og sa «vi får vel lage et nytt soverom til deg, det er nok lurt at jeg og astronautmamma bor litt på hver vår planet en liten stund.» Dette skjønte ikke den lille astronauten noe av, men han regnet med at de voksne snart ville forklare han det, for det pleide de å gjøre når han var forvirret, men isteden begynte astronautpappa å bygge med de aller største steinene. Neste morgen når den lille astronauten sto opp var ikke astronautmamma på kjøkkenet så den lille astronauten kikket ut av vinduet for å se om ikke noen hadde limt sammen planeten ennå, men det hadde ingen gjort. Den lille astronauten var imidlertid en lur liten gutt og han tenkte at når astronautmammaer og astronautpappaer oppfører seg uvanlig så må små astronauter ordne opp. Han hentet superlimet i skuffen og klatret ned kanten på planeten og begynte å lime, så løp han kjempe fort over til den andre siden og prøvde å dytte pappaplaneten mot mammaplaneten. Det gikk veldig dårlig, og til slutt hadde limet tørket. Den lille astronauten prøvde å se etter astronautmamma og romskipet, for kanskje de kunne hjelpe han å dytte planetene bort til hverandre igjen, men han kunne ikke se hverken romskip eller astronautmammaer. «Kanskje astronautmamma dro for å oppdage nye planeter og bare glemte å ta med meg og astronautpappa?» tenkte den lille astronauten.

Når han hadde tenkt litt på det kom han fram til at det ikke var så veldig sannsynlig, så han bestemte seg for å prøve litt flere idèer. Først prøvde han å bygge en bro, han samlet alle steinene som han greide å bære, men broen bare raste sammen. Så prøvde han å løpe kjempefort for å hoppe over, men hver gang han kom til kanten ble han redd og turte ikke prøve. Til slutt prøvde han lukke øynene å ønske så hardt han kunne, men hver gang han åpnet dem igjen var fortsatt mammaplaneten langt borte og da ble han bare lei seg og begynte å gråte. Dagene gikk og den lille astronauten ble mer og mer lei seg, han savnet astronautmamma, romskipet og rommet sitt og til sist ble han ganske sint inni seg. Når han ble sint kastet han ting i gulvet og trampet med føttene, men da ble astronautpappa også sint og sa at han måtte holde opp å tulle. Den lille astronauten turte ikke være så mye sint, for han var redd planeten kunne sprekke enda en gang, og da kunne det jo hende at han ble helt alene.

En dag kom astronautmamma i romskipet, den lille astronauten ble veldig glad, og astronautpappa pakket tingene hans i en bag og ga den til astronautmamma. «Skal vi oppdage nye planeter nå?» spurte den lille astronauten. «Det kan vi godt gjøre» sa astronautmamma, men astronautpappa satte seg ikke inn i romskipet, og selv om den lille astronauten syns det var veldig fint å se astronautmamma igjen så var det ikke like spennende uten astronautpappa. Den kvelden landet den lille astronauten på mammaplaneten og sov på det gamle soverommet sitt, men astronautpappa var fortsatt ikke der så den veldig spennende god natt historien ble bare litt spennende og den lille astronauten ble sint inni seg igjen. «Ikke les mer» ropte han til astronautmamma, som så veldig forskrekket, og kanskje litt sur ut, i hvert fall var munnen hennes veldig nedover og den lille astronauten visste at det betød at man var lei seg eller sur.

Hele uka var den lille astronauten glad for å være sammen med astronautmamma, men likevel var han ganske mye sint og gjorde noen dumme ting sånn at astronautmamma fikk munnen nedover igjen. Han kastet maten sin på gulvet, dyttet katten så den løp sin vei, og kastet en stein som traff vinduet i romskipet. Da astronautmamma og den lille astronauten kjørte romskipet tilbake til astronautpappa var den lille astronauten veldig lei seg.

«Jeg vil ikke at astronautmamma skal dra igjen» sa den lille astronauten til astronautpappa, «jeg vil at dere skal hjelpe meg å lime sammen planeten igjen.» «Men det klarer vi ikke» sa astronautpappa, «men du får jo se astronautmamma igjen om en uke. Den lille astronauten syns det var et dårlig svar, så han kastet en stein og gikk sin vei. Han satte seg å kikket ned kanten på den ødelagte pappaplanten. Da kom astronautmamma gående, «hvordan har du det egentlig?» spurte hun, «er du sint og lei deg?» «ja» sa den lille astronauten, «for dere ødela planeten og du er ikke noe flink til å lese veldig spennende historier og du kan ikke løfte de største steinene. Og astronautpappa klarer aldri å stå opp så tidlig om morgenen, og han har ikke noe romskip å utforske planetene med.»

«Da skjønner jeg at du kaster steiner» sa astronautmamma, «men kanskje du kan få ringe til meg om morgenen når astronautpappa ikke har stått opp enda?» «Og kanskje du kan få ringe til meg når astronautmamma ikke klarer å lese veldig spennende historier» sa astronautpappa. Det syns den lille astronauten var en veldig god ide`, og den kvelden følte han seg ikke så sint, selv om astronautmamma hadde reist tilbake til mammaplaneten og ingen klarte å lime sammen planeten likevel.

Diskriminerende av Mcdonalds

I går skrev Aftenposten om to antatt prostituerte som ble nektet servering i en Mcdonald`s restaurant i Oslo, fordi de var prostituerte. En annen kunde reagerte, og fikk til forklaring at det var sjefens avgjørelse. Franchisetakeren sier derimot at prostituerte ikke skal nektes servering, men at de ikke får lov til å spise inne i restauranten. Dette fordi det angivelig har vært et problem at prostituerte “egler” seg innpå andre gjester. Mcdonald`s Norge frasier seg delvis ansvar ved å vise til at det er en franchisebedrift (noe alle Mcdonald`s restauranter for øvrig er).

Jeg har jobbet i franchisebutikk (riktignok ikke Mcdonald`s), og bedriften har i aller høyeste grad et ansvar for hva deres eiere bedriver. “Eierne” betaler for å bruke et merkenavn og er underlagt selskapets regler. Det bør også sies at vanlige ansatte har lov til å tenke selv, om sjefen ber dem begå lovbrudd kan de faktisk nekte.

Det mest graverende her er selvfølgelig at kvinnene ble nektet servering, uavhengig av hvem som står ansvarlig. Det er diskriminering på sitt groveste og nekte å servere noen på bakgrunn av hvordan de ser ut. Det blir ikke det spor bedre av franchisesjefens bortforklaring. Det er like lite greit å nekte en gruppe mennesker (før de har gjort noe galt) tilgang til restauranten som å nekte dem servering.

Begrunnelsen holder selvsagt heller ikke mål. Restauranten er i sin fulle rett til å bortvise kunder dersom de oppfører seg dårlig mot andre, men ikke før de har gjort noe.

Jeg har dessuten mine tvil om at problemet er så stort, mennesker spiser stort sett ikke maten sin samtidig som de trenger seg på andre, uansett hvilken gruppe de tilhører. Jeg vil tro at også prostituerte setter pris på å spise mat i fred som alle andre.

Jeg har overhodet ingen sympati med Mcdonald`s i Nedre Slottsgate, og uansett hvor sulten jeg måtte være, får de aldri besøk av meg!

Det eneste lyspunktet er mannen som lot seg provosere og tok til motmæle på kvinnenes vegne. Det er oppløftende at det fortsatt finnes mennesker som ikke aksepterer slik diskriminering, selv om jeg deler hans syn på at ikke flere reagerte. 

Unyansert voldtektsdebatt

Den siste tiden har det vært stort fokus på voldtekt i media. Legen Amir Tauqir Chandhary uttaler seg i Dagbladet om hva kvinner bør gjøre for å unngå voldtekt. Flere facebook grupper har blitt opprettet, og i går skrev Lisa Arntsen i Aftenposten om helgas “ta gata tilbake” aksjon. Rødt politiker Bjørnar Moxnes skriver i Dagsavisen, og får krass kritikk i kommentarfeltet.

Jeg registrer i diskusjonsfeltene, og i forum, at debattantene deler seg i to grupper: En som er opptatt av hva kvinner kan gjøre for å forebygge voldtekt, og en som mener det ikke er kvinnens ansvar å ta ekstra forholdsregler. Dessverre ser det også ut som debatten er blitt kraftig kjønnsdelt, der menn føler seg angrepet og mistenkeliggjort, og kvinner blir sett på som feministiske mannehatere. Dette er en uheldig utvikling, fordi det bidrar til å bagatellisere problematikken, og til å skape et skille der vi alle burde jobbe sammen mot et felles mål.

Men er det egentlig mulig å snakke om voldtekt utfra et kjønnsnøytralt perspektiv? I følge Pape & Stefansens undersøkelse i 2004 (som regjeringen baserer seg på) utsettes mellom 8 000 og 16 000 kvinner for voldtekt eller voldtektsforsøk hvert år. Det tilsvarer 0,5-1% av den kvinnelige befolkningen. Undersøkelsen sier at litt under 0,1% menn utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk (merk at regjeringen har redusert prosenten for kvinner, men ikke for menn). 

Selv om man kan regne med større mørketall hos menn, er det altså langt flere kvinner som voldtas. Samtidig er så godt som alle overgripere menn (med forbehold om mørketall). Selv om kvinner er overrepresentert som offer for voldtekt, bør det være økt fokus på voldtatte menn, både i form av større åpenhet og støttetilbud.

Å kjønnsdele debatten kan se ut til å virke mot sin hensikt, likevel viser undersøkelser at kvinner og menn har ulik oppfatning av hva som er voldtekt. Det betyr ikke at alle gutter er potensielle overgripere, men at samfunnet bør gjøre noe for å skape et likere holdningsgrunnlag mellom kjønnene. Det er uheldig at enkelte oppfatter en del ting som helt ok, mens andre oppfatter det som krenkende. Særlig ille er det i samhandling med ungdom uten kjennskap til egne grenser eller mot til å stå opp for seg selv. Holdningsarbeid i skolen bør nok derfor ikke nødvendigvis handle spesifikt om voldtekt, men om rett til å si nei, respekt for egen og andres kropp og økt forståelse for andre mennesker.

Legen Chandhary tar i Dagbladet (i forbindelse med overfallsvoldtekt) til orde for at jenter bør være mer bevisst alkoholinntak, kontakt med fremmede menn og sørge for å ha følge hjem fra byen. Han deler dermed synspunkter med mange andre, om man skal tro debatter på internett. Legen presiserer at det ikke er jenters skyld hvis de blir voldtatt. Om man skal ta forholdsregler må være et personlig valg, om noen ønsker å holde seg hjemme om kvelden står de fritt til det. Men basert på menneskerettighetene og likestillingsloven har alle rett til bevegelsesfrihet. Det er også slik at man som potensielt offer ikke har ansvar for å unngå kriminalitet. Samfunnet derimot har et ansvar for å forebygge kriminalitet og sørge for at alle har de samme rettighetene, og den samme friheten. Det er selvfølgelig dette siste vi bør jobbe utfra i forhold til overfallsvoldtekt. Dermed blir det feil å gripe fatt i problematikken fra det perspektivet legen gjør. Det er heller ingenting som tilsier at det er behov for slike oppfordringer, kvinner (og menn) i dag er klar over potensielle farer ved å drikke alkohol, og vi vet om muligheten for overfall. 

Det er derimot et behov for at vi ikke underkaster oss kriminaliteten. Dersom majoriteten av den lovlydige befolkningen unnlater å oppføre seg (les. Gå ut) normalt får vi raskt et skille der gatene blir “tilhørende” de kriminelle etter et visst tidspunkt. Dersom dopsalg, overfallsvoldtekter og vold holder menigmann borte fra gata vil miljøene der dette er akseptert få større spillerom. 

Tiltak som “ta natta tilbake” er derfor adskillig mer nyttig, fordi de både signaliserer at overfall, voldtekt og kriminalitet ikke er akseptert, og driver gjerningsmennene bort fra “sine områder”.

Medias fokus handler ofte om overfallsvoldtekt, hvilket også kan medvirke til å skape et noe skjevt bilde. Av alle anmeldte og antatte (i forhold til beregning av mørketall) voldtekter er majoriteten begått av en offeret har en relasjon til. Dette gjelder også overgrep mot menn, og da spesielt unge gutter. Relasjonsvoldtektene er på mange måter vanskeligere, fordi overgriperen er en offeret anser som trygg. Dermed blir forholdsregler enda mer dødfødt, og terskelen for å anmelde høyere. Det er umulig å si på forhånd hvem som er overgriper, og derfor blir den eneste løsningen å arbeide for at overgrepene anmeldes, og at de som er skyldige dømmes. Åpenhet kan også være med å forebygge, ikke alle voldtektsmenn (eller kvinner) er fullstendig gale. Flåsete holdninger, gruppepress og manglende forståelse for hva som er galt kan være utløsende faktorer, særlig i ungdomsmiljøer. Derfor er det ikke helt meningsløst å snakke om overgrep. Ved å tørre å snakke om egne holdninger er man med på å påvirke synet til de rundt seg. 

Et annet viktig aspekt av saken er oppklaringsprosenten, ca. 80% av voldtektssakene henlegges, og svært få fører til domfellelse. Deretter er strafferammene latterlig lave i forhold til annen kriminalitet. Fra et statistisk perspektiv må det selvfølgelig regnes litt slingringsmonn fordi tallene ikke er eksakte. Politiet regner med at ca. 2% (med forbehold om at antallet ikke er helt nøyaktige) av voldtektsanmeldelsene er falske, og dermed forblir tallet høyt uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Å overholde rettsprinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist er viktig, men dette gjør også at rettsprosessen oppleves som særdeles krenkende for offeret i en overgrepssak. Noe som igjen kan antas å føre til at en del ikke tør å anmelde.

Holdninger som framstilles i media kan også virke inn på om offeret anmelder eller ikke. Spesielt er det uheldig når det ignorant påstås at menn ikke kan voldtas (av kvinner), eller at jenter som var dritings og lettkledd la opp til det selv. 

Voldtekt er et alvorlig samfunnsproblem uansett om det rammer kvinner eller menn, om det er overfallsvoldtekt eller relasjonsvoldtekter. Dessverre kan ikke “vanlige folk” forhindre at det skjer, derfor er det viktig at vi bruker de få midlene vi har og tør å snakke om problematikken, istedenfor å bruke energien på å kritisere hverandre når vi egentlig ønsker det samme. Vi har alle et moralsk ansvar for å vise at det ikke er aksept for overgrep, alle har en søster, bror, venn eller venninne, kone eller mann som potensielt kan utsettes for voldtekt.

Jeg tror det er fullt mulig å ha et bredt perspektiv, å diskutere problematikken som helheten, uten å sette kvinner opp mot menn, eller overfallsvoldtekt opp mot relasjonsvoldtekt.

Universets gåter

 Albert Einsteins relativitetsteori, standardmodellen for partikkelfysikk, og mye annen forskning har gitt svar på mange mysterier. Men fortsatt står flere spørsmål om universet og naturens oppbygging ubesvart. Gåtene som Higgspartikkelen og mørk materie kan nå potensielt få en løsning. Alternativt kan de anerkjente teoriene veltes.

10 September 2008 sto verdens største partikkelakselerator LHC klar til bruk. Maskinen er et omfattende forkningsproskjekt fra CERN i Geneve. I en rund tunell under bakken skal det krasjes hadroner, og forskerne håper å få nye kunnskaper om mørk materie, sorte hull, naturens byggeklosser og verdens opprinnelse.

Partikkelakseleratorer er ingen nyhet, innretningen brukes blant annet i bilderør i en vanlig TV. Akseleratoren gir elektrisk ladde partikler høy hastighet ved hjelp av elektrisk kraft, og styrer dem, enten i sirkel eller rett frem. LHC (Large Hadron Collider) er derimot av et litt annet kalliber. Akseleratoren står i en 27 km. lang tunnell 100 meter under jorda og kan aksellere hadroner med  3,5 ganger høyere hastighet enn noen har klart tidligere.  Hadronene skal kollidere med hverandre, og dermed fisjonerer de til kvarker og andre elementærpartikler. Når de gjør det, står fire stasjoner klare til å ta bilder som forhåpentligvis vil kunne vise hvordan partikkelbitene reagerer. Ikke minst håper forskerene å finne den omstridte Higgspartikelen som de har lett etter i 40 år.

Kollisjonene vil være en slags konstruksjon av hva som skjedde rett etter Big Bang, og energien er så høy at ny informasjon potensielt kan dukke opp.

Periodetabellen og atomer er kjent for de fleste, men for å forstå LHC forsøkene, trengs det utvidet kunnskap om hvordan protoner og nøytroner er bygd opp. Lenge mente man at protoner og nøytroner var elementærpartikler, altså de aller minste byggeklossene. Men i 1963 fastlo Murray Gell-Mann at de besto av enda mindre partikler, kvarker. Standarmodellen er en teori som beskriver fargekraft, svak kjernekraft, elektromagnetisme og elementærpartiklene. Modellen er utviklet og forskningsmessig underbygget gjennom mange år. Den inneholder lover for hvordan partiklene og kreftene oppfører seg, reagerer med hverandre og utvikler seg. Teorien forklarer hvordan partikler kan skapes og ødelegges, og hvordan de kan bli til andre typer partikler ved kollisjoner.

Det finnes seks forskjellige kvarker med forskjellig masse og ladning, de forekommer aldri alene, men sammen i grupper bygger de opp materien verden består av. Partiklene bindes sammen til hadroner ved hjelp av gluoner (av glue).

Nøytronet, som har nøytral ladning består av en positiv opp-kvark og to negative ned-kvarker, protonet, som er positivt har to opp-kvarker og en ned-kvark.

Elektronet derimot er ikke bygget opp av kvarker, og er derfor en elementærpartikkel i seg selv. Hadron er betegnelsen på partikler som er bygget opp av kvarker. Nøytroner og protoner er derfor slike partikler.

Når man krasjer hadroner med så høy energi at de tvinges til å dele seg opp, kan man se hvilke partikler de er bygd opp av. Om partiklene kan danne nye sammensetninger, eller om de får andre egenskaper. Det som oppstår i restene etter hadronene kan bekrefte det vi mener å vite, gi nye kunnskaper, eller velte etablerte teorier.

Higgspartikkel er en elementærpartikkel, oppkalt etter Peter Higgs. Selv om den er en viktig del av standardmodellen er den helt hypotetisk. Vi vet ikke sikkert om den eksisterer.

Standardmodellen har hittil stemt med alle forsøk, likevel er det løse tråder. I følge modellen skal ikke partikler ha noen masse, likevel vet vi at de har det.  For at modellen skal gå opp må det finnes et felt, bestående av en gravitasjon, som sørger for at massen i planeter, stjerner og atomer holdes sammen. Dette feltet antas å bestå av den mystiske partiklen, og at det brer seg gjennom universet.

Higgsteorien går ut på at det antatte magnetfeltet sørger for at partiklene får massen de i utgangspunktet ikke har. Dessuten holder det massen på plass, slik tyngdekraften holder alt til jorda.

Higgspartiklen har blitt jaktet på i 40 år, uten at noen har funnet den. Gjennom forsøk med partikkelakseleratorer har forskerene prøvd å finne partiklen i restene fra hadronkollisjoner. Dette har imidlertid bare vist at det trengs høyere energi og større fart for å lage den. LHC skal i teorien ha nok energi til å gjenskape sekundene etter Big Bang, der higgspartiklen må ha oppstått.

Big Bang teorien er anerkjent av de fleste, og relativt godt dokumentert.  For ca. 13,7 milliarder år siden løsrev naturkreftene gravitasjon, elektromagnetisme og atomkrefter seg fra hverandre. Dette førte til at universet utvidet seg med en enorm hastighet, og temperaturen steg kraftig. Trykket og varmen førte til smellet vi har kalt Big Bang. Fra eksplosjonen ble det kastet ut en masse fotoner som etter hvert dannet protoner, nøytroner og elektroner.

Etter ca. 300 000 år fusjonerte elektronene og kjernene til atomer, og de første grunnstoffene oppsto. Deretter har universet hele tiden utvidet seg.

Når LHC krasjer hadroner skjer noe av det samme, de splittes opp til elementærpartikler, som kan settes sammen og danne nye stoffer og andre partikler.

Antimaterie og sorte hull er noe av det forskerene vet minst om. Da universet oppsto var det like mengder antimaterie og materie i universet, og ingenting tilsier at det skal være mer av materien. Likevel er det det i dag.

Antimaterie er kort sagt det motsatte av materie og atomer har tilsvarende speilbilder. Antiatomene er som stoffenes negativer, de er motsatt. De har altså negativ kjerne og positive elektroner. Hva slags egenskaper antimaterien har er usikkert, men det forskes på om den kan ha en motsatt tyngdekraft. Det vil i såfall være med å forklare utvidelsen av universet og egenskapene til Higgsfeltet.

Sorte hull er et av resultatene av stjerner som dør i en supernova. Restene etter stjernen presses sammen til de får en ekstrem massetetthet og en så kraftig gravitasjon at alt i nærheten dras til det sorte hullet. Massen vil bli større etter hvert som hullet suger til seg alt rundt. Fordi gravitasjonen er så kraftig trekker sorte hull til seg både lys og tid, derfor er det nærmest umulig for oss å se hva som skjer rundt kjernen.

Gravitasjonen har imidlertid ikke ubegrenset rekkevidde, bare objekter som kommer innenfor en viss avstand fanges opp og kraften er ikke like sterk ytterst som innerst.

Masse som trekkes mot et sort hull vil kretse rundt kjernen som en virvelvind, før det fanges innenfor hendelseshorisonten. I denne malstrømmen blir energien høy og varmen stiger. Når gass varmes opp kan den lage kraftig lys, og det har blitt observert røntgenstråling, radiostråling og lys fra slike prosesser. Forskerene har kalt denne strålingen jetstråling.

Fordi sorte hull oppstår når partikler trykkes sammen av kraftig trykk bør det potensielt være mulig å lage små sorte hull med LHC. I 2008 var en del forskere skeptiske til oppstarten av akseleratoren. De mente maskinen ville lage sorte hull som kunne vokse seg kraftige nok til å sluke jorda. Bekymringen ble imidlertid ikke tatt hensyn til og komiteen for partikkelfysikk fastslo at proskjektet var helt trygt.

Selv om det teoretisk er mulig å lage sorte hull med LHC vil de være så små at de er helt ufarlige. Derimot vil de kunne gi en unik kunnskap om det mystiske fenomenet.

Selv om LHC var klar til bruk i 2008 lar de store resultatene vente på seg. Like etter oppstarten oppsto en feil på maskinen som førte til en lengre stans. Selv om akseleratoren er oppe å går igjen er det uvisst hvor lang tid det vil ta før det kommer noe gjennombrudd, eller om det i det hele tatt kommer. Ikke alle partiklene kolliderer, og selv om de gjør det er sannsynligheten stor for at det ikke skjer noe banebrytende og nytt.

Materialet fra forsøkene skal dessuten vurderes, tolkes og kontrolleres før det evt. kan sies om det er av betydning.

Også bekreftelser på teorier vi “vet” er riktig, er verdifulle, og dersom LHC har potensiale til å gi revolusjonerende resultater, vil den nok gjøre det. Med tid og stunder.

Totalt unyttig skolesyting

Jeg burde lese naturfag. Innen mandag må jeg ta prøven om gener, og det er jeg slett ikke klar for. Imidlertid burde det ikke være et stort problem, jeg har lest meg opp på verre ting på kort tid tidligere. Skippertak og jeg er normalt gode venner. Men akkurat nå ser det ut som både skippertak og inspirasjon har gjort det slutt og forlatt meg! Ganske råttent å gjøre det akkurat nå.

Forrige naturfagprøve var en framføring. Om universet. Da havnet jeg langt inn i partikkelfysikken i løpet av en helg, det resulterte i en 6-er (for de som ikke vet det er det best). Følgelig ble jeg litt høy på meg sjæl, og muligens er jeg det fortsatt, kanskje det er derfor jeg ikke får til å lese.
Siden jeg bør lese syns jeg ikke at jeg kan gjøre noe annet heller, som å gå ut, vaske opp, pusse opp det ene soverommet, skrive om Islands statsminister, vaske bilen eller drikke kaffe. Ikke at jeg har så lyst til å gjøre de fleste av de tingene heller. Men siden jeg ikke kan gjøre noe, fordi jeg burde gjøre naturfag, som jeg ikke gjør, så leser jeg blogger. Om alt annet enn naturfag. Jeg har nettopp lært hvordan man setter på en hijab og en hel del om oversettelser mellom spansk og norsk. Det er virkelig totalt unyttig siden jeg ikke kan spansk og dermed må lese bøkene på norsk uansett hvor dårlig oversettelsene måtte være.
Jeg har prøvd å finne innfallsvinkler som gjør meg interessert i disse genene, men det ser ut som det er umulig. Det eneste jeg kan klare å engasjere meg i, er debatten om etiske prinsipper ved genmanipulering, og det er tross alt noe av det jeg egentlig ikke trenger å kunne noe om. Æsj.

Egentlig venter jeg på at venninna mi skal komme hjem så hun kan distrahere meg og jeg kan glemme naturfagboka med god samvittighet. I mellomtiden lurer jeg på om det gjør noe om jeg stryker på den prøva, jeg har jo tross alt en 6 i partikkelfysikk, er ikke det bra nok liksom!

Portrett av en fri mann

Det smeller i gangene, solstrålene glitrer våkent inn vinduet. Roping og skriking utenfor, det er morgen. Hvor mange ganger har jeg ikke våknet til dette maset? Hvor mange ganger har jeg ikke bøyd hodet og gått søvnig til de samme oppgavene? Men ikke i dag, i dag er annerledes. I dag er sola ekstra gul, og ekstra varm. I dag er den første dagen av mitt liv for annen gang.

Det er mye venting, alt skal ordnes, papirer underskrives. Ting skal utleveres og nye papirer skal skrives på. Da jeg endelig går er det uten sorg i hjerte. Jeg kommer ikke til å savne noe av dette. Ikke en gang Roger tror jeg. Roger en kul fyr, det var han som fant informasjonen jeg trengte. Ordene på den lille krøllete lappen som ga meg håp og vilje til å fikse meg selv.

Jeg blir stående under en bjørk og se meg om. Veien er fuktig etter en natt med fossefall fra himmelen. På bladene henger små glitrende perler som snart skal jages vekk av hissige solstråler. Jo, dette er en fin dag å dra på. Når jeg rusler mot bussholdeplassen tenker jeg at jeg burde ha med noe, men jeg vet ikke helt hva. Det er ganske tomt i lommene mine. Jeg graver, skraper og teller før jeg forter meg inn dørene til en liten butikk. Etter en stund finner jeg noe som passer. Det er ikke dyrt, men det er helt nydelig, perfekt.

Bussen bruker hundre år, men selv om jeg er utålmodig gjør det ikke så mye. Jeg har all tid i verden nå, det er gått så mange år at noen minutter spiller ingen rolle. Ved siden av meg sitter en gammel dame, jeg smiler til henne. Hun kikker skeptisk på meg, men smiler tilbake. Noen samtale blir det ikke, men det gjør ikke noe. Folk får tenke hva de vil. Jeg føler meg som en prins, på vei for å erobre kongeriket og prinsessa. 

Vi kjører forbi en masse hus, gule og brune. Røde med hvite karmer. Fine hager. Jeg maler bilder i hodet av hvordan det ser ut, hvordan det kommer til å være. Jeg tenker på øyne fylt med glede og varme klemmer. Jeg tenker på stekt egg om morgenen og bøker med vakre historier om kvelden. Jeg har mye å gjøre opp for, og nå skal jeg endelig få sjansen til å gjøre det.  Når bussen nærmer seg, knuger jeg lappen. Det blinker stopp på skjermen, og plutselig står jeg ute på gata. Jeg fikler nervøst med den krøllete papirbiten, leser husnummeret en gang til. Huset er brunt, jeg kan se det bare noen meter borti veien. Plutselig blir jeg usikker, jeg vet jo ikke hva de vil si. Skrittene mine er tunge og lette samtidig når jeg begynner å gå. Jeg kan høre lyden av knasende grus under bena mine når jeg svinger ned veien, det er en øredøvende lyd. Kanskje den bare er i hodet mitt.

Jeg stopper en meter fra døra, ser den lille sykkelen som står lent mot veggen. Det er lys i vinduet, og jeg vet de er hjemme. Det ligger en forglemt barbie på grusen, hun har fått håret vasket i sølevann og ser ut som hun kunne trenge nye klær. Det kan vi sikkert ordne. Jeg trekker pusten, manner meg opp. Ser navnene deres på dørskiltet. Mitt liv, våre liv, vår framtid.

Lyden er høy og skjærende, ingen tvil om at klokka virker. Skritt i gangen. Jeg svetter og fylles med glede samtidig. Selvfølgelig blir de glade, selvfølgelig har de ventet på meg. Selv etter all denne tiden vet jeg med meg selv at jeg er velkommen. Jeg må være det. Dørhåndtaket beveger seg, jeg drar det lille smykket opp av lomma. Det skinner mot meg. Jeg tror det er det vakreste jeg har eid noen gang. Jeg har hatt mange pene ting, men de har ikke egentlig vært mine. De har ikke betydd noe på denne måten. 

Jeg rives ut av tankene mine med et rykk da døra slår opp. En dyp stemme sier ”ja?” Jeg skvetter så jeg nesten detter ned trappa. Vrir meg for å se på skiltet på døra en gang til, men det går ikke. Dette er feil, helt feil. Jeg drar opp lappen og ser på den igjen, jeg vet jo det er riktig. Idet jeg åpner munnen for å spørre, ser jeg henne i bakgrunnen, og det faller et tonn med stein i magen min. Jeg klarer ikke si noe. Bak henne dukker det opp et lite lyst hode, jeg ser henne stoppe barnet og holde rundt det. Hun er nydelig, har mine øyne. Store og spørrende ser de på meg. Jeg snur meg vekk. Bamsen i døra brummer irritert, jeg hører ikke hva han sier, men blikket hennes har alt fortalt nok. Det er ingen framtid her. Jeg føler meg med et ufattelig dum, hva var det egentlig jeg trodde? Jeg snur meg en siste gang. Det står tre navn på døra, og det tredje er ikke mitt. 

På trappa ligger et lite hjerte, i skyggen ser det ikke så flott ut lenger. Det er lite skinnende og vakkert over noe billig ræl. Men jeg vil hun skal ha det, det er det eneste jeg har kjøpt til henne, det eneste jeg virkelig har lagt sjelen min i. Kanskje det eneste minnet hun vil ha av meg.

Den gamle damen fra bussen krysser gata, jeg smiler ikke mer. Blikket hennes stikker meg som nåler. Sola er ikke lenger varm og perlene på bjørkeløvet er borte. Jeg bøyer hodet. Da jeg gikk ut den store jernporten i dag tidlig følte jeg meg som en fri mann. Virkeligheten har slått meg med en knytteneve av stål midt i trynet, og jeg vet jeg aldri vil bli ordentlig fri.