Diskriminerende av Mcdonalds

I går skrev Aftenposten om to antatt prostituerte som ble nektet servering i en Mcdonald`s restaurant i Oslo, fordi de var prostituerte. En annen kunde reagerte, og fikk til forklaring at det var sjefens avgjørelse. Franchisetakeren sier derimot at prostituerte ikke skal nektes servering, men at de ikke får lov til å spise inne i restauranten. Dette fordi det angivelig har vært et problem at prostituerte “egler” seg innpå andre gjester. Mcdonald`s Norge frasier seg delvis ansvar ved å vise til at det er en franchisebedrift (noe alle Mcdonald`s restauranter for øvrig er).

Jeg har jobbet i franchisebutikk (riktignok ikke Mcdonald`s), og bedriften har i aller høyeste grad et ansvar for hva deres eiere bedriver. “Eierne” betaler for å bruke et merkenavn og er underlagt selskapets regler. Det bør også sies at vanlige ansatte har lov til å tenke selv, om sjefen ber dem begå lovbrudd kan de faktisk nekte.

Det mest graverende her er selvfølgelig at kvinnene ble nektet servering, uavhengig av hvem som står ansvarlig. Det er diskriminering på sitt groveste og nekte å servere noen på bakgrunn av hvordan de ser ut. Det blir ikke det spor bedre av franchisesjefens bortforklaring. Det er like lite greit å nekte en gruppe mennesker (før de har gjort noe galt) tilgang til restauranten som å nekte dem servering.

Begrunnelsen holder selvsagt heller ikke mål. Restauranten er i sin fulle rett til å bortvise kunder dersom de oppfører seg dårlig mot andre, men ikke før de har gjort noe.

Jeg har dessuten mine tvil om at problemet er så stort, mennesker spiser stort sett ikke maten sin samtidig som de trenger seg på andre, uansett hvilken gruppe de tilhører. Jeg vil tro at også prostituerte setter pris på å spise mat i fred som alle andre.

Jeg har overhodet ingen sympati med Mcdonald`s i Nedre Slottsgate, og uansett hvor sulten jeg måtte være, får de aldri besøk av meg!

Det eneste lyspunktet er mannen som lot seg provosere og tok til motmæle på kvinnenes vegne. Det er oppløftende at det fortsatt finnes mennesker som ikke aksepterer slik diskriminering, selv om jeg deler hans syn på at ikke flere reagerte. 

Unyansert voldtektsdebatt

Den siste tiden har det vært stort fokus på voldtekt i media. Legen Amir Tauqir Chandhary uttaler seg i Dagbladet om hva kvinner bør gjøre for å unngå voldtekt. Flere facebook grupper har blitt opprettet, og i går skrev Lisa Arntsen i Aftenposten om helgas “ta gata tilbake” aksjon. Rødt politiker Bjørnar Moxnes skriver i Dagsavisen, og får krass kritikk i kommentarfeltet.

Jeg registrer i diskusjonsfeltene, og i forum, at debattantene deler seg i to grupper: En som er opptatt av hva kvinner kan gjøre for å forebygge voldtekt, og en som mener det ikke er kvinnens ansvar å ta ekstra forholdsregler. Dessverre ser det også ut som debatten er blitt kraftig kjønnsdelt, der menn føler seg angrepet og mistenkeliggjort, og kvinner blir sett på som feministiske mannehatere. Dette er en uheldig utvikling, fordi det bidrar til å bagatellisere problematikken, og til å skape et skille der vi alle burde jobbe sammen mot et felles mål.

Men er det egentlig mulig å snakke om voldtekt utfra et kjønnsnøytralt perspektiv? I følge Pape & Stefansens undersøkelse i 2004 (som regjeringen baserer seg på) utsettes mellom 8 000 og 16 000 kvinner for voldtekt eller voldtektsforsøk hvert år. Det tilsvarer 0,5-1% av den kvinnelige befolkningen. Undersøkelsen sier at litt under 0,1% menn utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk (merk at regjeringen har redusert prosenten for kvinner, men ikke for menn). 

Selv om man kan regne med større mørketall hos menn, er det altså langt flere kvinner som voldtas. Samtidig er så godt som alle overgripere menn (med forbehold om mørketall). Selv om kvinner er overrepresentert som offer for voldtekt, bør det være økt fokus på voldtatte menn, både i form av større åpenhet og støttetilbud.

Å kjønnsdele debatten kan se ut til å virke mot sin hensikt, likevel viser undersøkelser at kvinner og menn har ulik oppfatning av hva som er voldtekt. Det betyr ikke at alle gutter er potensielle overgripere, men at samfunnet bør gjøre noe for å skape et likere holdningsgrunnlag mellom kjønnene. Det er uheldig at enkelte oppfatter en del ting som helt ok, mens andre oppfatter det som krenkende. Særlig ille er det i samhandling med ungdom uten kjennskap til egne grenser eller mot til å stå opp for seg selv. Holdningsarbeid i skolen bør nok derfor ikke nødvendigvis handle spesifikt om voldtekt, men om rett til å si nei, respekt for egen og andres kropp og økt forståelse for andre mennesker.

Legen Chandhary tar i Dagbladet (i forbindelse med overfallsvoldtekt) til orde for at jenter bør være mer bevisst alkoholinntak, kontakt med fremmede menn og sørge for å ha følge hjem fra byen. Han deler dermed synspunkter med mange andre, om man skal tro debatter på internett. Legen presiserer at det ikke er jenters skyld hvis de blir voldtatt. Om man skal ta forholdsregler må være et personlig valg, om noen ønsker å holde seg hjemme om kvelden står de fritt til det. Men basert på menneskerettighetene og likestillingsloven har alle rett til bevegelsesfrihet. Det er også slik at man som potensielt offer ikke har ansvar for å unngå kriminalitet. Samfunnet derimot har et ansvar for å forebygge kriminalitet og sørge for at alle har de samme rettighetene, og den samme friheten. Det er selvfølgelig dette siste vi bør jobbe utfra i forhold til overfallsvoldtekt. Dermed blir det feil å gripe fatt i problematikken fra det perspektivet legen gjør. Det er heller ingenting som tilsier at det er behov for slike oppfordringer, kvinner (og menn) i dag er klar over potensielle farer ved å drikke alkohol, og vi vet om muligheten for overfall. 

Det er derimot et behov for at vi ikke underkaster oss kriminaliteten. Dersom majoriteten av den lovlydige befolkningen unnlater å oppføre seg (les. Gå ut) normalt får vi raskt et skille der gatene blir “tilhørende” de kriminelle etter et visst tidspunkt. Dersom dopsalg, overfallsvoldtekter og vold holder menigmann borte fra gata vil miljøene der dette er akseptert få større spillerom. 

Tiltak som “ta natta tilbake” er derfor adskillig mer nyttig, fordi de både signaliserer at overfall, voldtekt og kriminalitet ikke er akseptert, og driver gjerningsmennene bort fra “sine områder”.

Medias fokus handler ofte om overfallsvoldtekt, hvilket også kan medvirke til å skape et noe skjevt bilde. Av alle anmeldte og antatte (i forhold til beregning av mørketall) voldtekter er majoriteten begått av en offeret har en relasjon til. Dette gjelder også overgrep mot menn, og da spesielt unge gutter. Relasjonsvoldtektene er på mange måter vanskeligere, fordi overgriperen er en offeret anser som trygg. Dermed blir forholdsregler enda mer dødfødt, og terskelen for å anmelde høyere. Det er umulig å si på forhånd hvem som er overgriper, og derfor blir den eneste løsningen å arbeide for at overgrepene anmeldes, og at de som er skyldige dømmes. Åpenhet kan også være med å forebygge, ikke alle voldtektsmenn (eller kvinner) er fullstendig gale. Flåsete holdninger, gruppepress og manglende forståelse for hva som er galt kan være utløsende faktorer, særlig i ungdomsmiljøer. Derfor er det ikke helt meningsløst å snakke om overgrep. Ved å tørre å snakke om egne holdninger er man med på å påvirke synet til de rundt seg. 

Et annet viktig aspekt av saken er oppklaringsprosenten, ca. 80% av voldtektssakene henlegges, og svært få fører til domfellelse. Deretter er strafferammene latterlig lave i forhold til annen kriminalitet. Fra et statistisk perspektiv må det selvfølgelig regnes litt slingringsmonn fordi tallene ikke er eksakte. Politiet regner med at ca. 2% (med forbehold om at antallet ikke er helt nøyaktige) av voldtektsanmeldelsene er falske, og dermed forblir tallet høyt uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Å overholde rettsprinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist er viktig, men dette gjør også at rettsprosessen oppleves som særdeles krenkende for offeret i en overgrepssak. Noe som igjen kan antas å føre til at en del ikke tør å anmelde.

Holdninger som framstilles i media kan også virke inn på om offeret anmelder eller ikke. Spesielt er det uheldig når det ignorant påstås at menn ikke kan voldtas (av kvinner), eller at jenter som var dritings og lettkledd la opp til det selv. 

Voldtekt er et alvorlig samfunnsproblem uansett om det rammer kvinner eller menn, om det er overfallsvoldtekt eller relasjonsvoldtekter. Dessverre kan ikke “vanlige folk” forhindre at det skjer, derfor er det viktig at vi bruker de få midlene vi har og tør å snakke om problematikken, istedenfor å bruke energien på å kritisere hverandre når vi egentlig ønsker det samme. Vi har alle et moralsk ansvar for å vise at det ikke er aksept for overgrep, alle har en søster, bror, venn eller venninne, kone eller mann som potensielt kan utsettes for voldtekt.

Jeg tror det er fullt mulig å ha et bredt perspektiv, å diskutere problematikken som helheten, uten å sette kvinner opp mot menn, eller overfallsvoldtekt opp mot relasjonsvoldtekt.