Jeg savnet en historie i barnehagen om skilsmisse, da jeg ikke fant en på bokhandelen skrev jeg like så godt en selv :
Langt, langt borte, ute
i verdensrommet lå en liten planet. På den planeten bodde den lille
astronauten. Han bodde der sammen med astronautmammaen og astronautpappaen som
han var veldig glad i. Den lille astronauten pleide å dra på turer med familien
sin, og best var det når alle sammen dro av garde i astronautmammas romskip for
å oppdage andre planeter i solsystemet deres. Noen dager pleide den lille
astronauten å bygge hytte for det likte han å gjøre. Det var ikke så lett for
på planeten han bodde på var det bare stein og ingenting annet, heldigvis var
astronautpappa veldig, veldig sterk og hjalp den lille astronauten med å løfte
steinene. Når den lille astronauten var lei av å bygge med steinene gikk han
inn og fikk måneboller som astronautmamma var innmari god til å lage. Hver
kveld pleide astronautpappa å lese en spennende historie for han, og hver
morgen pleide astronautmamma å spise frokost sammen med han, for hun måtte stå
opp så veldig tidlig. Den lille astronauten var nesten alltid veldig glad.
En dag den lille
astronauten var ute og lekte på den steinete planeten hørte han en masse bråk.
Han gikk hjem til huset sitt og kunne se på ansiktene til astronautmamma og
astronautpappa at de var veldig sinte, dessuten kunne han høre det, for de
ropte veldig høyt. Den lille astronauten ble lei seg for han likte ikke så godt
når noen var sinte, for det pleide de nemlig ikke å være hjemme hos han.
I flere dager hadde
astronautmamma og astronautpappa sinte ansikter og astronautpappa kom ikke ut
og løftet de største steinene for den lille astronauten, og astronautmamma sa
ikke «kom så reiser vi og oppdager en ny planet med romskipet mitt». Nå var det
veldig kjedelig å være den lille astronauten og han lurte fælt på hvorfor
ansiktene var blitt så sinte.
Etter at astronautmamma
og astronautpappa hadde vært sinte og kjedelige i mange dager ble de plutselig
en dag så sinte at hele planeten sprakk i to, det var innmari dumt for nå var
stua, soverommet og astronautmamma på den ene siden og kjøkkenet,
astronautpappa og den lille astronauten på den andre siden. «Oj», sa den lille
astronauten til astronautpappa, «det var jammen dumt, hvordan skal jeg legge
meg nå?» Astronautpappa sukket og sa «vi får vel lage et nytt soverom til deg,
det er nok lurt at jeg og astronautmamma bor litt på hver vår planet en liten
stund.» Dette skjønte ikke den lille astronauten noe av, men han regnet med at
de voksne snart ville forklare han det, for det pleide de å gjøre når han var
forvirret, men isteden begynte astronautpappa å bygge med de aller største
steinene. Neste morgen når den lille astronauten sto opp var ikke
astronautmamma på kjøkkenet så den lille astronauten kikket ut av vinduet for å
se om ikke noen hadde limt sammen planeten ennå, men det hadde ingen gjort. Den
lille astronauten var imidlertid en lur liten gutt og han tenkte at når
astronautmammaer og astronautpappaer oppfører seg uvanlig så må små astronauter
ordne opp. Han hentet superlimet i skuffen og klatret ned kanten på planeten og
begynte å lime, så løp han kjempe fort over til den andre siden og prøvde å
dytte pappaplaneten mot mammaplaneten. Det gikk veldig dårlig, og til slutt
hadde limet tørket. Den lille astronauten prøvde å se etter astronautmamma og
romskipet, for kanskje de kunne hjelpe han å dytte planetene bort til hverandre
igjen, men han kunne ikke se hverken romskip eller astronautmammaer. «Kanskje
astronautmamma dro for å oppdage nye planeter og bare glemte å ta med meg og
astronautpappa?» tenkte den lille astronauten.
Når han hadde tenkt
litt på det kom han fram til at det ikke var så veldig sannsynlig, så han
bestemte seg for å prøve litt flere idèer. Først prøvde han å bygge en bro, han
samlet alle steinene som han greide å bære, men broen bare raste sammen. Så
prøvde han å løpe kjempefort for å hoppe over, men hver gang han kom til kanten
ble han redd og turte ikke prøve. Til slutt prøvde han lukke øynene å ønske så
hardt han kunne, men hver gang han åpnet dem igjen var fortsatt mammaplaneten
langt borte og da ble han bare lei seg og begynte å gråte. Dagene gikk og den
lille astronauten ble mer og mer lei seg, han savnet astronautmamma, romskipet
og rommet sitt og til sist ble han ganske sint inni seg. Når han ble sint
kastet han ting i gulvet og trampet med føttene, men da ble astronautpappa også
sint og sa at han måtte holde opp å tulle. Den lille astronauten turte ikke
være så mye sint, for han var redd planeten kunne sprekke enda en gang, og da
kunne det jo hende at han ble helt alene.
En dag kom
astronautmamma i romskipet, den lille astronauten ble veldig glad, og
astronautpappa pakket tingene hans i en bag og ga den til astronautmamma. «Skal
vi oppdage nye planeter nå?» spurte den lille astronauten. «Det kan vi godt
gjøre» sa astronautmamma, men astronautpappa satte seg ikke inn i romskipet, og
selv om den lille astronauten syns det var veldig fint å se astronautmamma
igjen så var det ikke like spennende uten astronautpappa. Den kvelden landet
den lille astronauten på mammaplaneten og sov på det gamle soverommet sitt, men
astronautpappa var fortsatt ikke der så den veldig spennende god natt historien
ble bare litt spennende og den lille astronauten ble sint inni seg igjen. «Ikke
les mer» ropte han til astronautmamma, som så veldig forskrekket, og kanskje
litt sur ut, i hvert fall var munnen hennes veldig nedover og den lille
astronauten visste at det betød at man var lei seg eller sur.
Hele uka var den lille
astronauten glad for å være sammen med astronautmamma, men likevel var han
ganske mye sint og gjorde noen dumme ting sånn at astronautmamma fikk munnen
nedover igjen. Han kastet maten sin på gulvet, dyttet katten så den løp sin
vei, og kastet en stein som traff vinduet i romskipet. Da astronautmamma og den
lille astronauten kjørte romskipet tilbake til astronautpappa var den lille
astronauten veldig lei seg.
«Jeg vil ikke at
astronautmamma skal dra igjen» sa den lille astronauten til astronautpappa,
«jeg vil at dere skal hjelpe meg å lime sammen planeten igjen.» «Men det klarer
vi ikke» sa astronautpappa, «men du får jo se astronautmamma igjen om en uke.
Den lille astronauten syns det var et dårlig svar, så han kastet en stein og
gikk sin vei. Han satte seg å kikket ned kanten på den ødelagte pappaplanten.
Da kom astronautmamma gående, «hvordan har du det egentlig?» spurte hun, «er du
sint og lei deg?» «ja» sa den lille astronauten, «for dere ødela planeten og du
er ikke noe flink til å lese veldig spennende historier og du kan ikke løfte de
største steinene. Og astronautpappa klarer aldri å stå opp så tidlig om
morgenen, og han har ikke noe romskip å utforske planetene med.»
«Da skjønner jeg at du
kaster steiner» sa astronautmamma, «men kanskje du kan få ringe til meg om
morgenen når astronautpappa ikke har stått opp enda?» «Og kanskje du kan få
ringe til meg når astronautmamma ikke klarer å lese veldig spennende historier»
sa astronautpappa. Det syns den lille astronauten var en veldig god ide`, og
den kvelden følte han seg ikke så sint, selv om astronautmamma hadde reist
tilbake til mammaplaneten og ingen klarte å lime sammen planeten likevel.