Språkkartlegging – et ufullstendig tiltak

Anniken Hauglie skriver i Dagsavisen 23.10 at vi skal kartlegge for barnas skyld, for å avdekke hvem som trenger ekstra hjelp for å være godt nok rustet i norsk til skolen.

Alle barn bør kunne norsk før skolestart. Det er liten tvil om at dette er viktig og at det krever kompetanse og tiltak for å tilrettelegge best mulig for språkutvikling i barnehagen. Standarden de har utarbeidet i Oslo vektlegger viktigheten av å kartlegge barnas språk for å fange opp de med utfordringer. Likevel er det noen alvorlige mangler ved denne politiske føringen fordi den hovedsakelig omhandler tiltak for å avdekke problemer, ikke løse dem.

Jeg jobber som ekstraressurs i en barnehage. Det vil si at jeg er ansatt i tillegg til grunnbemanningen, og har ansvar for de barna som har behov for noe ekstra, enten det er adferd eller språk. Pengene er bevilget av kommunen og brukes hos oss til denne spesifikke stillingen. Det er et tiltak der jeg kan fokusere på små grupper barn og spisse det pedagogiske opplegget mot det disse barna trenger. Nylig har jeg vært i praksis i «Oslobarnehagen» og etterspurt den samme ordningen der, men den finnes ikke. Skal barnehagen ha ekstra støtte til enkeltbarn, må de søke PPT eller et fagsenter. Og det gjør de. Likevel lar ressursene vente på seg. Alt for mange barn har behov for noe ekstra og det er ikke nok støttepedagoger.

La meg bare avklare dette: Jeg er ikke imot systematisk arbeid, kartlegging ved behov, eller å heve kompetansen i barnehagene. Men jeg er motstander av at de som jobber i barnehage må søke på nytt og på nytt uten å få ekstra ressurser. Det er forståelig at PPT og fagsentrene må prioritere barn i skolen, da den er obligatorisk, mens barnehage er frivillig. Men det gir ingen mening å snakke om tidlig innsats for at alle barn skal kunne norsk før skolestart, når tiltakene ofte ikke kommer før barnet begynner på skolen.

«Oslostandarden» sier at pedagogisk leder skal følge opp kartleggingen ved å sette inn tiltak og lage en progresjonsplan i samarbeid med foreldrene, men jeg undrer hvilke tiltak det er tenkt at pedagogisk leder skal bruke når det ikke gis ressurser? Det finnes mange gode metoder for å jobbe systematisk med språkutvikling. Felles for dem alle er at de krever en gruppeinndeling med få barn. Det er nærmest umulig å jobbe systematisk med begrepsforståelsen i en gruppe på atten barn, og ja- seks barn er også for mange. Barn med språkutfordringer kan ha tilleggsproblematikk, for eksempel være stille og engstelige, utagerende eller ta i bruk ulike forsvarsmekanismer.  For at disse barna skal ha nytte av språktiltak, er gruppeinndeling og antall barn avgjørende. Da kreves det at ansatte frigis til språkarbeidet, enten gjennom en ekstra stilling eller ved støttepedagog. Mener Oslo kommune at en pedagogisk leder skal gi individuelle språktiltak til, la oss si tolv av atten barn uten å få innvilget ekstra bemanning?

Jeg tviler ikke på at intensjonene er gode og tiltakene til Oslosstandarden nyttige. Problemet er at kartlegging bare er kartlegging, og ikke et tiltak i seg selv.