Språkkartlegging – et ufullstendig tiltak

Anniken Hauglie skriver i Dagsavisen 23.10 at vi skal kartlegge for barnas skyld, for å avdekke hvem som trenger ekstra hjelp for å være godt nok rustet i norsk til skolen.

Alle barn bør kunne norsk før skolestart. Det er liten tvil om at dette er viktig og at det krever kompetanse og tiltak for å tilrettelegge best mulig for språkutvikling i barnehagen. Standarden de har utarbeidet i Oslo vektlegger viktigheten av å kartlegge barnas språk for å fange opp de med utfordringer. Likevel er det noen alvorlige mangler ved denne politiske føringen fordi den hovedsakelig omhandler tiltak for å avdekke problemer, ikke løse dem.

Jeg jobber som ekstraressurs i en barnehage. Det vil si at jeg er ansatt i tillegg til grunnbemanningen, og har ansvar for de barna som har behov for noe ekstra, enten det er adferd eller språk. Pengene er bevilget av kommunen og brukes hos oss til denne spesifikke stillingen. Det er et tiltak der jeg kan fokusere på små grupper barn og spisse det pedagogiske opplegget mot det disse barna trenger. Nylig har jeg vært i praksis i «Oslobarnehagen» og etterspurt den samme ordningen der, men den finnes ikke. Skal barnehagen ha ekstra støtte til enkeltbarn, må de søke PPT eller et fagsenter. Og det gjør de. Likevel lar ressursene vente på seg. Alt for mange barn har behov for noe ekstra og det er ikke nok støttepedagoger.

La meg bare avklare dette: Jeg er ikke imot systematisk arbeid, kartlegging ved behov, eller å heve kompetansen i barnehagene. Men jeg er motstander av at de som jobber i barnehage må søke på nytt og på nytt uten å få ekstra ressurser. Det er forståelig at PPT og fagsentrene må prioritere barn i skolen, da den er obligatorisk, mens barnehage er frivillig. Men det gir ingen mening å snakke om tidlig innsats for at alle barn skal kunne norsk før skolestart, når tiltakene ofte ikke kommer før barnet begynner på skolen.

«Oslostandarden» sier at pedagogisk leder skal følge opp kartleggingen ved å sette inn tiltak og lage en progresjonsplan i samarbeid med foreldrene, men jeg undrer hvilke tiltak det er tenkt at pedagogisk leder skal bruke når det ikke gis ressurser? Det finnes mange gode metoder for å jobbe systematisk med språkutvikling. Felles for dem alle er at de krever en gruppeinndeling med få barn. Det er nærmest umulig å jobbe systematisk med begrepsforståelsen i en gruppe på atten barn, og ja- seks barn er også for mange. Barn med språkutfordringer kan ha tilleggsproblematikk, for eksempel være stille og engstelige, utagerende eller ta i bruk ulike forsvarsmekanismer.  For at disse barna skal ha nytte av språktiltak, er gruppeinndeling og antall barn avgjørende. Da kreves det at ansatte frigis til språkarbeidet, enten gjennom en ekstra stilling eller ved støttepedagog. Mener Oslo kommune at en pedagogisk leder skal gi individuelle språktiltak til, la oss si tolv av atten barn uten å få innvilget ekstra bemanning?

Jeg tviler ikke på at intensjonene er gode og tiltakene til Oslosstandarden nyttige. Problemet er at kartlegging bare er kartlegging, og ikke et tiltak i seg selv. 

Den lille astronauten

Jeg savnet en historie i barnehagen om skilsmisse, da jeg ikke fant en på bokhandelen skrev jeg like så godt en selv :

Langt, langt borte, ute i verdensrommet lå en liten planet. På den planeten bodde den lille astronauten. Han bodde der sammen med astronautmammaen og astronautpappaen som han var veldig glad i. Den lille astronauten pleide å dra på turer med familien sin, og best var det når alle sammen dro av garde i astronautmammas romskip for å oppdage andre planeter i solsystemet deres. Noen dager pleide den lille astronauten å bygge hytte for det likte han å gjøre. Det var ikke så lett for på planeten han bodde på var det bare stein og ingenting annet, heldigvis var astronautpappa veldig, veldig sterk og hjalp den lille astronauten med å løfte steinene. Når den lille astronauten var lei av å bygge med steinene gikk han inn og fikk måneboller som astronautmamma var innmari god til å lage. Hver kveld pleide astronautpappa å lese en spennende historie for han, og hver morgen pleide astronautmamma å spise frokost sammen med han, for hun måtte stå opp så veldig tidlig. Den lille astronauten var nesten alltid veldig glad.

En dag den lille astronauten var ute og lekte på den steinete planeten hørte han en masse bråk. Han gikk hjem til huset sitt og kunne se på ansiktene til astronautmamma og astronautpappa at de var veldig sinte, dessuten kunne han høre det, for de ropte veldig høyt. Den lille astronauten ble lei seg for han likte ikke så godt når noen var sinte, for det pleide de nemlig ikke å være hjemme hos han.

I flere dager hadde astronautmamma og astronautpappa sinte ansikter og astronautpappa kom ikke ut og løftet de største steinene for den lille astronauten, og astronautmamma sa ikke «kom så reiser vi og oppdager en ny planet med romskipet mitt». Nå var det veldig kjedelig å være den lille astronauten og han lurte fælt på hvorfor ansiktene var blitt så sinte.

Etter at astronautmamma og astronautpappa hadde vært sinte og kjedelige i mange dager ble de plutselig en dag så sinte at hele planeten sprakk i to, det var innmari dumt for nå var stua, soverommet og astronautmamma på den ene siden og kjøkkenet, astronautpappa og den lille astronauten på den andre siden. «Oj», sa den lille astronauten til astronautpappa, «det var jammen dumt, hvordan skal jeg legge meg nå?» Astronautpappa sukket og sa «vi får vel lage et nytt soverom til deg, det er nok lurt at jeg og astronautmamma bor litt på hver vår planet en liten stund.» Dette skjønte ikke den lille astronauten noe av, men han regnet med at de voksne snart ville forklare han det, for det pleide de å gjøre når han var forvirret, men isteden begynte astronautpappa å bygge med de aller største steinene. Neste morgen når den lille astronauten sto opp var ikke astronautmamma på kjøkkenet så den lille astronauten kikket ut av vinduet for å se om ikke noen hadde limt sammen planeten ennå, men det hadde ingen gjort. Den lille astronauten var imidlertid en lur liten gutt og han tenkte at når astronautmammaer og astronautpappaer oppfører seg uvanlig så må små astronauter ordne opp. Han hentet superlimet i skuffen og klatret ned kanten på planeten og begynte å lime, så løp han kjempe fort over til den andre siden og prøvde å dytte pappaplaneten mot mammaplaneten. Det gikk veldig dårlig, og til slutt hadde limet tørket. Den lille astronauten prøvde å se etter astronautmamma og romskipet, for kanskje de kunne hjelpe han å dytte planetene bort til hverandre igjen, men han kunne ikke se hverken romskip eller astronautmammaer. «Kanskje astronautmamma dro for å oppdage nye planeter og bare glemte å ta med meg og astronautpappa?» tenkte den lille astronauten.

Når han hadde tenkt litt på det kom han fram til at det ikke var så veldig sannsynlig, så han bestemte seg for å prøve litt flere idèer. Først prøvde han å bygge en bro, han samlet alle steinene som han greide å bære, men broen bare raste sammen. Så prøvde han å løpe kjempefort for å hoppe over, men hver gang han kom til kanten ble han redd og turte ikke prøve. Til slutt prøvde han lukke øynene å ønske så hardt han kunne, men hver gang han åpnet dem igjen var fortsatt mammaplaneten langt borte og da ble han bare lei seg og begynte å gråte. Dagene gikk og den lille astronauten ble mer og mer lei seg, han savnet astronautmamma, romskipet og rommet sitt og til sist ble han ganske sint inni seg. Når han ble sint kastet han ting i gulvet og trampet med føttene, men da ble astronautpappa også sint og sa at han måtte holde opp å tulle. Den lille astronauten turte ikke være så mye sint, for han var redd planeten kunne sprekke enda en gang, og da kunne det jo hende at han ble helt alene.

En dag kom astronautmamma i romskipet, den lille astronauten ble veldig glad, og astronautpappa pakket tingene hans i en bag og ga den til astronautmamma. «Skal vi oppdage nye planeter nå?» spurte den lille astronauten. «Det kan vi godt gjøre» sa astronautmamma, men astronautpappa satte seg ikke inn i romskipet, og selv om den lille astronauten syns det var veldig fint å se astronautmamma igjen så var det ikke like spennende uten astronautpappa. Den kvelden landet den lille astronauten på mammaplaneten og sov på det gamle soverommet sitt, men astronautpappa var fortsatt ikke der så den veldig spennende god natt historien ble bare litt spennende og den lille astronauten ble sint inni seg igjen. «Ikke les mer» ropte han til astronautmamma, som så veldig forskrekket, og kanskje litt sur ut, i hvert fall var munnen hennes veldig nedover og den lille astronauten visste at det betød at man var lei seg eller sur.

Hele uka var den lille astronauten glad for å være sammen med astronautmamma, men likevel var han ganske mye sint og gjorde noen dumme ting sånn at astronautmamma fikk munnen nedover igjen. Han kastet maten sin på gulvet, dyttet katten så den løp sin vei, og kastet en stein som traff vinduet i romskipet. Da astronautmamma og den lille astronauten kjørte romskipet tilbake til astronautpappa var den lille astronauten veldig lei seg.

«Jeg vil ikke at astronautmamma skal dra igjen» sa den lille astronauten til astronautpappa, «jeg vil at dere skal hjelpe meg å lime sammen planeten igjen.» «Men det klarer vi ikke» sa astronautpappa, «men du får jo se astronautmamma igjen om en uke. Den lille astronauten syns det var et dårlig svar, så han kastet en stein og gikk sin vei. Han satte seg å kikket ned kanten på den ødelagte pappaplanten. Da kom astronautmamma gående, «hvordan har du det egentlig?» spurte hun, «er du sint og lei deg?» «ja» sa den lille astronauten, «for dere ødela planeten og du er ikke noe flink til å lese veldig spennende historier og du kan ikke løfte de største steinene. Og astronautpappa klarer aldri å stå opp så tidlig om morgenen, og han har ikke noe romskip å utforske planetene med.»

«Da skjønner jeg at du kaster steiner» sa astronautmamma, «men kanskje du kan få ringe til meg om morgenen når astronautpappa ikke har stått opp enda?» «Og kanskje du kan få ringe til meg når astronautmamma ikke klarer å lese veldig spennende historier» sa astronautpappa. Det syns den lille astronauten var en veldig god ide`, og den kvelden følte han seg ikke så sint, selv om astronautmamma hadde reist tilbake til mammaplaneten og ingen klarte å lime sammen planeten likevel.