Portrett av en fri mann

Det smeller i gangene, solstrålene glitrer våkent inn vinduet. Roping og skriking utenfor, det er morgen. Hvor mange ganger har jeg ikke våknet til dette maset? Hvor mange ganger har jeg ikke bøyd hodet og gått søvnig til de samme oppgavene? Men ikke i dag, i dag er annerledes. I dag er sola ekstra gul, og ekstra varm. I dag er den første dagen av mitt liv for annen gang.

Det er mye venting, alt skal ordnes, papirer underskrives. Ting skal utleveres og nye papirer skal skrives på. Da jeg endelig går er det uten sorg i hjerte. Jeg kommer ikke til å savne noe av dette. Ikke en gang Roger tror jeg. Roger en kul fyr, det var han som fant informasjonen jeg trengte. Ordene på den lille krøllete lappen som ga meg håp og vilje til å fikse meg selv.

Jeg blir stående under en bjørk og se meg om. Veien er fuktig etter en natt med fossefall fra himmelen. På bladene henger små glitrende perler som snart skal jages vekk av hissige solstråler. Jo, dette er en fin dag å dra på. Når jeg rusler mot bussholdeplassen tenker jeg at jeg burde ha med noe, men jeg vet ikke helt hva. Det er ganske tomt i lommene mine. Jeg graver, skraper og teller før jeg forter meg inn dørene til en liten butikk. Etter en stund finner jeg noe som passer. Det er ikke dyrt, men det er helt nydelig, perfekt.

Bussen bruker hundre år, men selv om jeg er utålmodig gjør det ikke så mye. Jeg har all tid i verden nå, det er gått så mange år at noen minutter spiller ingen rolle. Ved siden av meg sitter en gammel dame, jeg smiler til henne. Hun kikker skeptisk på meg, men smiler tilbake. Noen samtale blir det ikke, men det gjør ikke noe. Folk får tenke hva de vil. Jeg føler meg som en prins, på vei for å erobre kongeriket og prinsessa. 

Vi kjører forbi en masse hus, gule og brune. Røde med hvite karmer. Fine hager. Jeg maler bilder i hodet av hvordan det ser ut, hvordan det kommer til å være. Jeg tenker på øyne fylt med glede og varme klemmer. Jeg tenker på stekt egg om morgenen og bøker med vakre historier om kvelden. Jeg har mye å gjøre opp for, og nå skal jeg endelig få sjansen til å gjøre det.  Når bussen nærmer seg, knuger jeg lappen. Det blinker stopp på skjermen, og plutselig står jeg ute på gata. Jeg fikler nervøst med den krøllete papirbiten, leser husnummeret en gang til. Huset er brunt, jeg kan se det bare noen meter borti veien. Plutselig blir jeg usikker, jeg vet jo ikke hva de vil si. Skrittene mine er tunge og lette samtidig når jeg begynner å gå. Jeg kan høre lyden av knasende grus under bena mine når jeg svinger ned veien, det er en øredøvende lyd. Kanskje den bare er i hodet mitt.

Jeg stopper en meter fra døra, ser den lille sykkelen som står lent mot veggen. Det er lys i vinduet, og jeg vet de er hjemme. Det ligger en forglemt barbie på grusen, hun har fått håret vasket i sølevann og ser ut som hun kunne trenge nye klær. Det kan vi sikkert ordne. Jeg trekker pusten, manner meg opp. Ser navnene deres på dørskiltet. Mitt liv, våre liv, vår framtid.

Lyden er høy og skjærende, ingen tvil om at klokka virker. Skritt i gangen. Jeg svetter og fylles med glede samtidig. Selvfølgelig blir de glade, selvfølgelig har de ventet på meg. Selv etter all denne tiden vet jeg med meg selv at jeg er velkommen. Jeg må være det. Dørhåndtaket beveger seg, jeg drar det lille smykket opp av lomma. Det skinner mot meg. Jeg tror det er det vakreste jeg har eid noen gang. Jeg har hatt mange pene ting, men de har ikke egentlig vært mine. De har ikke betydd noe på denne måten. 

Jeg rives ut av tankene mine med et rykk da døra slår opp. En dyp stemme sier ”ja?” Jeg skvetter så jeg nesten detter ned trappa. Vrir meg for å se på skiltet på døra en gang til, men det går ikke. Dette er feil, helt feil. Jeg drar opp lappen og ser på den igjen, jeg vet jo det er riktig. Idet jeg åpner munnen for å spørre, ser jeg henne i bakgrunnen, og det faller et tonn med stein i magen min. Jeg klarer ikke si noe. Bak henne dukker det opp et lite lyst hode, jeg ser henne stoppe barnet og holde rundt det. Hun er nydelig, har mine øyne. Store og spørrende ser de på meg. Jeg snur meg vekk. Bamsen i døra brummer irritert, jeg hører ikke hva han sier, men blikket hennes har alt fortalt nok. Det er ingen framtid her. Jeg føler meg med et ufattelig dum, hva var det egentlig jeg trodde? Jeg snur meg en siste gang. Det står tre navn på døra, og det tredje er ikke mitt. 

På trappa ligger et lite hjerte, i skyggen ser det ikke så flott ut lenger. Det er lite skinnende og vakkert over noe billig ræl. Men jeg vil hun skal ha det, det er det eneste jeg har kjøpt til henne, det eneste jeg virkelig har lagt sjelen min i. Kanskje det eneste minnet hun vil ha av meg.

Den gamle damen fra bussen krysser gata, jeg smiler ikke mer. Blikket hennes stikker meg som nåler. Sola er ikke lenger varm og perlene på bjørkeløvet er borte. Jeg bøyer hodet. Da jeg gikk ut den store jernporten i dag tidlig følte jeg meg som en fri mann. Virkeligheten har slått meg med en knytteneve av stål midt i trynet, og jeg vet jeg aldri vil bli ordentlig fri.